Da har vi vært på noen flere metalkonserter igjen! Denne gangen gikk turen til Folken i Stavanger 22. oktober, før vi besøkte Ovenpaa i Kopervik dagen etter. Her er litt om opplevelsene fra to kvelder med live metal.

Folken – Stavanger

Dette var første gang jeg besøkte Folken, og førsteinntrykket var ganske bra. Nede var det en liten og hyggelig bar, hvor Ankor, Self Deception og Amaranthe hadde klart å skvise inn noen merchboder også. Lite og intimt. Her tok vi en øl og handlet noen altfor dyre patches og noen stickers før vi gikk opp i andre etasje, hvor selve scenen ligger.

Dette syntes jeg var veldig kult. Det var en galleriplass øverst som gikk rundt hele scenen, hvor de med dårlige knær kunne sette seg ned. I tillegg var det en lang bar og noen få sitteplasser bakerst.

Det var tydelig at det var mange som hadde funnet veien hit. Det så rett og slett utsolgt ut, og vi sto bokstavelig talt som sild i tønne før Ankor gikk på scenen.

Ankor var først ut, og jeg hadde ikke hørt så mye på dem fra før. Det er snakk om alternativ metal og metalcore fra Spania, med vokalist Jessie Williams i front. 

Det første jeg la merke til, og som mange andre også reagerte på, var hvor utrolig dårlig lyden var inne på Folken. Det føltes nesten som om lyden forsvant inn i veggene. Jeg hadde mine trofaste ørepropper i, men sto nesten helt fremme og kunne fint ta dem ut uten at det ble ubehagelig høyt.

Det virket nesten som om vi kunne se på artistene at de selv var en smule irriterte over lyden. Det er litt vanskelig å forklare, men lydopplevelsen var rett og slett ikke noe å skryte av. Om dette er en gjenganger på Folken, eller om vi bare var uheldige denne gangen, vet jeg ikke. Det samme problemet fulgte oss nemlig gjennom Self Deception og Amaranthe.

Stemningen var det derimot ingenting å si på. Det tok bare to–tre Ankor låter før noen dedikerte, halvsvette Stavanger-bu­ere var i gang med moshpit. Det satte standarden for resten av kvelden.

Vi kunne kjenne gulvet oppføre seg omtrent som en trampoline, og vi begynte nesten å lure på om vi snart kom til å falle ned i første etasje. Men jaggu gikk det bra.

Uansett leverte Ankor varene. Spanjolene har vært ute en vinternatt før og kom seg gjennom med glans. Personlig synes jeg Ankor fungerer enda bedre live enn på spilleren hjemme. Men smaken er som kjent forskjellig. Anbefaler uansett å sjekke ut Ankor om du ikke har hørt de før.

Self Deception – rosa eksplosjon

Self Deception har vi sett før, så vi hadde en viss anelse om hva som ventet oss. Moderne svensk hardrock, med rosa som favorittfarge. En rosa eksplosjon med elementer som passer uttrykket deres godt.

Self Deception vet hvordan de skal underholde når de spiller live, og leverte en solid opptreden. Bassist Patrik Hallgren har jo alltid noen sprell på lur. Denne gangen klatret han opp på galleriet og spilte noen strenger der oppe.

Det ble med andre ord nok å følge med på, både på og utenfor scenen. Når slagerene ''Fight Fire With Gasoline'' og ''PSYCHO'' spilles, rister hele gulvet og jeg tror jaggu noen på galleriplassen reiste seg opp også.

Amaranthe – tre vokalister og full kok

Så var det dags for svenske Amaranthe. Etter noen circle pits og wall of death med Self Deception var publikum for alvor fyrt opp. Hva passer da bedre enn å roe det hele litt ned med Amaranthe?

Dette var første gang jeg så dem live. Tre vokalister som går hånd i hanske på scenen, er ikke akkurat noe man ser hver dag. Den symfoniske metalstilen passet godt inn i lokalet, og bandet viste hvorfor de har spilt på noen av de største scenene.

Trommesettet til Morten Løwe Sørensen tar omtrent halve scenen. Det var litt synd at lyden fortsatt så ut til å forsvinne inn i veggene, men Amaranthe leverte likevel en solid opptreden. De ble spilt noe nytt å gammelt. Sanger som ''Drop Dead Cynical'' og ''Digital World'' kom til slutt, å det så vi publikum satte pris på.

Bandet har holdt på siden rundt 2008, den gang under navnet Avalanche. De ser fortsatt unge og freshe ut, og jeg regner med at de ikke har tenkt å gi seg med det første. 

Alt i alt en kveld med god stemning, mye bevegelse og tre band som leverte på hver sin måte. 

Ovenpaa – Kopervik

Dagen etter gikk turen til Ovenpaa i Kopervik, hvor Purified In Blood skulle spille med det lokale thrash metal-bandet Rioter som support.

Rioter har jeg sett live flere ganger før, så jeg hadde en viss anelse om hva som ventet oss. Dette er en godt sammensveiset kompisgjeng som virkelig leverer. Gutta er godt samspilte og har alt det god, gammeldags thrash metal skal inneholde.

Har du ikke sett Rioter live før, anbefales det på det sterkeste.

Og levert gjorde de. Rioter eide scenen i rundt 30 minutter før Purified In Blood skulle på. Lyden på Ovenpaa var dessuten god, slik den pleier å være. Jeg har vært her utallige ganger og sjelden opplevd dårlig lyd.

Det ble litt bevegelse blant et ellers litt tregt publikum mot de to siste låtene, så vi fikk varmet opp godt før Purified In Blood gikk på scenen.

Purified In Blood – blod, svette og tunge riff

Purified In Blood fikk Alarmprisen for beste liveartist i 2006. Det skjønner du fort når du ser dem på scenen. De går rett på sak å holder koken både på scenen og blant publikum.

2006, ja. De har holdt på en stund. Bandet ble etablert i 2003, oppløst i 2007 og gjenforent i 2008. Disse gutta har litt historie, og det har vært noen utskiftninger i besetningen opp gjennom årene.

Liveopptredenen var som forventet, med en blanding av gammel og ny musikk. De får raskt fart på publikum, og riffene, bassen og vokalen sitter som de skal. Sanger fra det nye albumet Primal Pulse Thunder setter spor og fungerer utrolig bra live.

Vokalist Hallgeir Skretting Enoksen slenger rundt på mikrofonen, før den plutselig kommer i retur rett i panna på ham. Blodet renner, men det gjør bare opplevelsen enda mer episk.

Det er mye bevegelse på Hallgeir, så han kaster seg like gjerne ut blant publikum. Det må til å er bare gøy!

Dermed ble det enda mer blod, denne gangen fra en oppfliset albue. Nå renner det blod fra alle kanter, og Hallgeir ser ut til å være godt fornøyd med tingenes tilstand.

Alt henger godt sammen, og jeg synes bare Purified In Blood blir bedre og bedre jo lenger de holder på.

Sandnes-bandet leverer og så snart jeg ser biletter til disse i nærheten igjen, er det ikke tvil om at der skal vi være.

Etter konserten fikk vi karret til oss trommestikkene til Anders. Det passet meget bra, siden vi har kjøpt trommer til guttungen hjemme, men manglet trommestikker av alle ting.

Alt i alt to svært forskjellige konsertkvelder, men begge med gode opplevelser og mye å ta med seg hjem.

Tekst: Stian Storm-Surnevik